Jeg fikk ikke sove. Hadde noe og dele med dere. Som dere ser i tittelen står det hjemmelengsel. jeg vil jo være mest mulig åpen med dere så derfor velger jeg og skrive dette.
Jeg føler av og til på en hjemmelengsel. det og være så langt unna mamma og pappa og familien min. Jeg har jo gått på folkehøgskole en god stund nå men jeg har ennå ikke sluttet å tenke på familien min. Hvordan de har det mens jeg er så langt unna dem. Heldigvis så snakker jeg en del med dem på telefonen min. Men det er liksom ikke det samme. Jeg kan liksom ikke bare dra hjem for å være sammen med dem eller når jeg er trist og trenger en klem. 
Jeg ser dem igjen i desember men det føles litt som en evighet. Det er et stort savn etter familien min. Savnet er faktisk så stort at jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver dette her. Familien min er virkelig fantastisk. De er der for meg når jeg trenger det som mest. De støtter meg både i gode og vonde situasjoner og jeg kunne ikke fått noen bedre familie enn dem. Tusen tusen takk for at dere er familien min. Gleder meg kjempe masse til å se dere igjen.
