Hei alle sammen!
Dette innlegget blir kanskje det tyngste innlegget jeg har skrevet. Jeg har vært usikker på om jeg skulle dele det eller ikke men nå følte jeg meg klar for og dele denne historien med dere. Dette er min bakgrunnshistorie og den har ikke akkurat vært enkel. Så jeg kan egentlig bare begynne denne historien. Jeg deler ikke for oppmerksomhetens skyld men fordi jeg ønsker og fortelle at det finnes hjelp der ute og at man ikke er alene.
Barneskolen og Mobbing!
Det ble egentlig verst de 3 siste årene på barneskolen for min del. Jeg startet på en ny barneskole når jeg skulle begynne i 5 klasse. Jeg var postitivt innstilt på og kunne skaffe meg nye venner og få det bra etter at jeg hadde opplevd mobbing på den andre barneskolen. Men lite visste jeg at det skulle ikke gå den veien for min del.
Det gikk fint i starten men så begynte mobbingen, Jeg ble ofte fryst ut av de jeg gikk i klasse med. Jeg begynte og føle meg mer og mer alene. Jeg ble ofte mobbet av en som jeg bare kaller for kalle men hvis personen som mobbet meg leser dette så skjønner han nok hvem jeg mener. Vel Kalle var ganske mye større og kraftigere enn meg. Han pleide og jage meg skremme meg det var så ille at jeg måtte låse meg inne på do i ren og skjær panikk og frykt for hva han skulle gjøre med meg. Når jeg låste meg inne på do så kom ofte læreneog jaget meg ut igjen. Jeg prøvde og si ifra, skrek på hjelp men ingenting skjedde. Jeg sa heller ingenting hjemme om hvordan ting var siden jeg var så utrolig redd for hva han skulle gjøre mot meg om jeg sladret til de hjemme. Jeg ble også slengt i bakken av han. Var en gang hvor han la meg i bakken og la hele vekten sin over meg. Jeg fikk nesten ikke puste. Jeg skrek på hjelp men ingen kom. Hvor faen var hjelpen jeg sårt trengte. Jeg så også noen lærere som så det som skjedde men ingen hjalp meg. INGEN! Jeg tenkte hvorfor i alle dager hjelper dere meg ikke. Jeg ga tilslutt opp og han sluttet tilslutt. Men det var utallige ganger hvor jeg låste meg inne på do og måtte få noen til å komme inn og hente meg fordi jeg var så fryktelig redd.
Det var andre hendelser også. Blant annet en gang på en fotball bane hvor en person som gikk i klassen min løp meg bokstavlig rett ned. Det var så hardt at jeg mistet pusten i 2 sekunder. Jeg husker at noen lærer så det som skjedde men de gjorde ingenting.
Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg måtte låse meg inne på do eller hvor mange ganger jeg ble kalt stygge ting for det er utrolig mange. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortjente og bli så hardt mobbet. Jeg var alltid redd for når vi skulle ha gruppearbeid. Hvem er det jeg kommer til og jobbe sammen med eller ender jeg opp med og jobbe med læreren, Jeg endte ofte opp med det og jobbe med læreren. Det og se de andre kunne gå sammen med sin bestevenn var utrolig vondt for meg. Ikke ta meg feil der fordi jeg var glad for at de hadde en bestevenn og jobbe sammen med men det gjorde at jeg følte meg enda mer alene. Men av en eller annen grunn så ga jeg aldri opp. skulle ikke få vinne over meg, En dag skulle jeg få det bedere og jeg har det mye bedre nå men alle minnene og det vonde vil alltid være der.
Situasjonen hjemme.
Jeg fortalte mamma og pappa at jeg hadde det kjempe bra på skolen og hvem jeg lekte med osv. Men det var egentlig ikke sant jeg fortalte aldri dette her til dem før jeg både var ferdig på barneskolen, ungdomskolen. Jeg sa alltid til meg selvat mobberne. Når det var natt og kvelden og jeg var alene på rommet mitt så gråt jeg stille for meg selv fordi jeg gruet meg så veldig til dagen etter. Jeg hadde mareritt om han som mobbet meg. Jeg var bare alt for redd for og si det til foreldrene mine.
Kommentarer Jeg kunne få
Stygg, ekkel, vi vil ikke være venner med deg. Kom ut eller så skal jeg rive opp døra. Jeg skal banke deg. Gå og dø ingen vil ha deg her. Du er ikke verdt en dritt. Husker spesielt en regle de som mobbet meg hadde funnet på. Ingen liker deg.
Reglen
Pille nese stappe i munn. Det er Synnes kosestund. Den forbanna reglen der. Kanskje om det var slik at jeg pilte meg i nesa.
Jeg var et forbanna barn så ikke døm meg i voksen alder.
Bilder fra avslutningen i 7 klasse.
Jeg fatter ikke at jeg ble kalt både stygg ekkel osv. Du fortjener og dø.
Nåtiden
Jeg tror ikke så mange av de som mobbet meg husker så mye fra den tiden der. Men dere skal vite det at når man allerede har blitt mobbet slik jeg ble så glemmer man aldri hvem som gjorde det eller hva som skjedde. Det er heller ikke så mange som har bedt om unnskylding for alt det de gjorde mot meg men det er nok fordi de har glemt det. Men jeg lurer på om hvis de hadde opplevd det samme som meg så hadde de nok ikke glemt det. Jeg har det mye bedre den dag i dag. Jeg er ikke sint på de som mobbet meg eller noe sånt.
Jeg har det som sagt mye bedre nå enn jeg hadde det på den tiden. Jeg har en kjempe snill kjæreste som behandler meg utrolig bra. Jeg har en fantastisk familie som jeg verdsetter så utrolig høyt.
Melding fra ei jeg gikk i klasse med.
Hei Synne. Du har ingenting å beklage for. Jeg husker svært lite ifra barneskole og ungdomskole åra, da jeg selv hadde mitt å stri med. Det var nok ikke no lette år for noen av oss. Jeg er lei meg om du følte det sånn på den tiden, jeg husker selv at jeg ikke var med på det opplegget på ungdomsskolen på grunn av mye angst. Håper det går bedre med deg nå 
Tiktok
Denne appen er en av grunnene til at jeg velger å skrive og dele min bakgrunnshistorie. Jeg ser så utrolig mobbing. IKKE bare av unge mennesker men også VOKSNE. Altså hva faen skjerp dere. Det er ikke greit og sitte å mobbe noen. Dere er tøffe fordi man kan hjemme seg bak en konto. Men jeg tror ikke så mange hadde turt og si det face to face. Dere som mobber voks opp!
Kommer en del 2 senere